HØYBRÅTEN 50 ÅR

TEKST: ARILD SANDVEN

FOTO: ERIK BERGLUND


Klubbens tre fremste profiler samlet i Furusethallen, der mange av norgesmesterskapene på 80- og 90-tallet ble vunnet. Fra venstre lagkaptein og playmaker Lisbeth Jansen, klubbens stifter Sidsel Bjørset og trener Martin Raz.




Høybråten Basketballklubb er blitt 50 år! Lille julaften i 1970, på sin egen 38-årsdag, fikk Sidsel Bjørset brev om at medlemskapet i Norges Basketballforbund var innvilget. At flere av elevene hun rekrutterte på Høybråten skole skulle bli sentrale i norsk baskethistorie, kunne ingen ane.

Ville Høybråten BBK eksistert i dag uten Sidsel Bjørsets initiativ på slutten av 60-tallet? Det tviler de fleste involverte på.

- Hadde jeg ikke gått på Høybråten skole, ville jeg nok spilt fotball eller noe sånt, sier Vibeke Thorsteinsen (57), som var med på å vinne 12 av klubbens 16 NM-titler.

- Sidsel var pådriveren og fikk fram mange jenter, supplerer Lisbeth Jansen (56), den eneste som var med på samtlige av de 16 triumfene.


Med 15 norgesmesterskap på rad i årene 1981-95 sikret Høybråten seg plass i Guinness’ rekordbok, før Lisbeth, Vibeke og flere av de «gamle» kom sammen igjen og tok et 16. gull i 1998, tre år senere. Nærmest som en ren bonus.

Jo, kanskje ville andre ha startet en basketballklubb i Høybråten-området etter noen år, det var en ny idrett på vei opp og Ammerud var også i gang. Men at de skulle fått tilsvarende suksess, er vanskelig å tenke seg. Komponentene som førte til Høybråtens vekst og gullrushet på 80- og 90-tallet var helt spesielle:

Den basket-frelste læreren Sidsel Bjørset som huket tak i alle elever hun klarte til den nye idretten. Spillerne som begynte i fjerde klasse på Høybråten skole og som viste så stor iver og så stort talent. Og Martin Raz, som ved en tilfeldighet havnet som trener i klubben og la grunnlaget for toppsatsingen.


- Lett å få med seg ungene

Bjørset hadde fått sansen for basketball mens hun gikk på Oslo Lærerhøgskole og Statens Gymnastikkskole – i dag Oslomet og Norges Idrettshøgskole.

- For meg var det en veldig fin idrett, der man ikke skulle være så nær noen og ikke skulle rive og slite som i håndballen, forteller 88-åringen.

- Jeg var lærer på Høybråten skole og syntes det var lett å få med seg ungene. Alle foreldrene ble så ivrige også, de nærmest sloss om å få være trenere og lagledere. Jeg begynte med fjerdeklassinger og drev på et par år med trening før jeg satte i gang med å stifte Høybråten skoles basketballklubb.

- Men det var helt tilfeldig og veldig komisk at klubben ble stiftet akkurat på bursdagen min. Jeg sendte søknaden til Basketballforbundet en uke før, og så fikk jeg brev om at den var innvilget, 23. desember 1970, sier hun og ler.



Ble tipset om Høybråten

Det påfølgende året dukket tsjekkiske Martin Raz opp i den nystartede klubben. Han kom til Norge fra Praha i 1969, året etter at Sovjetunionen og Warszawapakt-landene hadde invadert Tsjekkoslovakia.

I Oslo ble han kjent med landsmannen og OSI-spilleren Vaclav Pletanek (senere journalist i Dagbladet), som satte ham på sporet av Høybråten.

- Jeg hadde spilt basket i Tsjekkoslovakia siden ungdomsskolen, men talentet mitt var ikke helt der. Men jeg sa til Vaclav at jeg egentlig kunne tenke meg å trene noen, og så var det en av gutta på laget hans som dømte kamper for Sidsel Bjørset. Sidsel hadde lag med syvendeklassinger som spilte nordisk og en nystartet klubb på jakt etter trenere. Så jeg tok kontakt med henne og havnet på Høybråten skole i den gamle gymsalen en gang i 1971 med et jentelag, forteller Raz.


Det er samme sesong som klubben ble stiftet, og i det første laget han trente, traff han også Turid Nes. De ble etter hvert et par, giftet seg i 1979 – og den kvikke guarden Turid Raz var med i Høybråtens to første og fjerde vinnerlag.

- Jeg er fortsatt gift med min unge spiller som jeg traff på Høybråten skole. Basketen har gitt meg kone og nesten alle mine venner, massevis av glede og frustrasjoner som det er å være i idrett, noen ganger fly forbanna og andre ganger overlykkelig. Jeg har reist mye, sett mye, hatt kontakt med mange trenere utenlands og truffet en masse hyggelige folk, understreker Martin Raz.


Opprykk, bronse, sølv – og gull!

Med en base av spillerne fra Høybråten skole og kullene Sidsel Bjørset startet, vant Raz og Høybråten-jentene 2. divisjon i 1974/75 og tok steget opp i Hovedserien.

De kunne juble for sin første medalje med bronse i 76/77-sesongen. Og etter at gamle Bærum BBKs kvinner hadde vunnet de 9 første norgesmesterskapene, ble de stoppet av Høybråten i semifinalen i 1978. Dermed var det duket for nye gullvinnere, men det unge Høybråten-laget kom til kort mot Sandvikas rutinerte spillere og ble slått 102-65 og 53-47 i de to finalene.

Så havnet Høybråten utenfor de to neste finalene, men Martin Raz var ambisiøs og ville nå høyere med jentene sine. Han visste at de yngre spillerne i Sidsel Bjørsets tropper kunne hjelpe mye.

- Da sa jeg «dette gidder ikke jeg. Hvis vi ikke kan få med de beste, får dere skaffe en annen trener». Men Sidsel ga meg fornyet tillit og vi fikk opp en masse unge spillere, forteller 71-åringen.

Helt avgjørende ble en ny kvartett som hadde startet på Høybråten – fra tre forskjellige årstrinn:

Vibeke Thorsteinsen og Birgit Larsplass fra ’63-årgangen, Lisbeth Jansen fra ’64 og Hilde Pettersen fra ‘65.

Alle de nye ungjentene var sentrale da Høybråten sikret det første gullet med finaleseire over Sandvika, som hadde vunnet de tre foregående mesterskapene. Det ble 61-46 på bortebane og 70-52 i returen på Apalløkka. Høybråten hadde laveste gjennomsnittsalder av alle lagene i serien og 15-årige Hilde Pettersen ble kåret til finalenes MVP.

Det var også siste gang Apalløkkahallen var lagets hjemmebane. Året etter hadde Høybråten fått sin egen arena og kunne juble for finaletriumf nummer to for fullsatte tribuner i Furusethallen, der det var leid inn ekstratribuner for å få plass til alle.


Vaktmesteren heiste opp kurvene!

Noen år tidligere, på slutten av 70-tallet, spilte Høybråten-jentene en spennende hjemmekamp mot Eikeli i Haugenstuahallen en hverdagskveld. Så jevn at den endte uavgjort og gikk til ekstraomgang.

Men da lagene gjorde seg klare til de fem overtidsminuttene, begynte vaktmesteren å heise opp kurvene! Klokka nærmet seg 21.00, hallen var leid til 21.00 og vaktmesteren beordret publikum og spillere ut. Vakten hans var over, og han aktet ikke å være der ett minutt lenger.


Først etter flere minutters forhandlinger lyktes det klubbene å overtale vaktmesteren til å heise kurvene ned igjen så ekstraomgangen kunne begynne – og forsikre ham om at han ville få en time overtid.


Mye trening – og tøff matching

Suksessen og satsingen gjorde Høybråten til et attraktivt lag, og flere forsterkninger kom fra andre klubber. Blant dem var Kari Johnsrud (Jørgensen) fra Ammerud, Eva Male fra Lillestrøm, Nina Andersen og Lisa Scheibert fra Oppsal.

Men hvorfor ble Høybråten så gode at de kunne dominere norsk kvinnebasket gjennom 80- og 90-tallet?

- Vi begynte å trene, så enkelt var det, mener Martin Raz.

- Hvis du er heldig, kan du klare å samle årganger som er både talentfulle og ivrige. Vi økte treningsmengdene, reiste masse utenlands, deltok i E-cupen etter hvert. Vi la planer for neste sesong allerede i januar-februar og spilte 15-20 treningskamper før serien startet, de fleste mot utenlandske lag.

Den første av utenlandsturene var til Vest-Berlin i 1974 da laget fortsatt spilte i 2.- divisjon.

Høybråten-jentene matchet seg i Sverige, Polen, Italia, Frankrike og gamle Tsjekkoslovakia.

- Noe av det mest givende var å reise over svenskegrensen til Arvika, der de i fire-fem år på rad hadde landslagsturnering i romjula med flere av de beste kvinnelandslagene i verden. Blant andre Kina og Jugoslavia var med der. Vi hadde treningsleir med treninger på dagtid og så alle kampene i turneringen på kveldstid. Jentene fikk impulser og inspirasjon. «Klarer hun det, hvorfor ikke jeg? Hva må vi gjøre, hvilke øvelser skal vi finne på?» tenkte og sa de. Det var spillere med lidenskap for basket, fastslår tsjekkeren, som ledet Høybråten til klubbens seks første NM-gull.



Nye trenere, nye NM-gull

Han trakk seg ut i 1986 etter uenighet om veien videre.

Martin Raz ville satse mer, styrke stallen med spillere utenfra og spille i Europa. Men importspilleren kom ikke før i 1988/89-sesongen med amerikanske Karyn Marshall (1,93) som var en ruvende skikkelse i norsk basket i tre sesonger og sentral bak tre nye gull.

Høybråten fortsatte å hente inn norgesmesterskap selv om treneren fra de første årene forsvant. David Oliver overtok for Martin Raz i 1986/87, før Roy Porter og Bjørn Jørgensen ledet jentene i fire sesonger til og med 1990/91.

Joe Allen var Høybråten-coach i 1991/92, mens klubben satset på Lisbeth Jansen og Vibeke Thorsteinsen som spillende trenere i 1992/93 og vant gull igjen. Etter to hårfine finaleseire over naboen og rivalen Ammerud: 59-58 og 64-60.


Så kom Martin Raz tilbake igjen til de to siste mesterskapene i rekordrekken, i 1994 og ’95.

Men eventyret gikk mot slutten. Mange spillere trappet ned eller la opp, og grunnlaget for å videreføre satsingen på toppnivå var ikke der lenger.

Asker overtok med finaleseire over Ullern og Ammerud de to påfølgende sesongene, før flere av Høybråtens gullvinnere bestemte seg for et lite comeback. Det endte de med 3-1 i best-av-5-finaleserien mot Asker i 1998, med Sergio Hoffmann som coach.


EM-kvalifisering mot toppnasjoner

Høsten 1986 var Furusethallen arena for EM-kvalifisering, der Høybråten BBK med Bjørn Jansen i spissen var tekniske arrangører og sto for alt det praktiske.

Norge hadde fire Høybråten-spillere på laget – Lisbeth Jansen, Eva Male, Kari Jørgensen og Nina Andersen – men var sjanseløse mot toppnasjonene Italia (51-101) og Polen (47-118) og deres overlegne fysikk.

Men de norske jentene utklasset Skottland 82-41 i siste kamp, mens Italia med sin 1,97 m lange stjerne Catarina Pollini vant «finalen» 80-62 over Polen og senere ble nummer 5 i selve europamesterskapet.


- Følger med hele tiden

Sidsel Bjørset var lærer på Høybråten skole i 40 år, og ledet basketballklubben i 18 år, fram til 1988. Hun ble tildelt NBBFs Hederstegn i 2011.

- Eva Male (dagens styreleder) sier hun syns det er så gøy, men at hun blir sliten, for man blir jo det som leder. Det er trenerkurs og dommerkurs og alle slags kurs hele tida. Vi var på fjellet med laget hvert år, og selvfølgelig alltid i Hansa Cup i Bergen på vårparten. Det var ikke så mye jeg så av Bergen, mest gymsaler. Men vi måtte være på mest mulig, fastslår 88-åringen.

De siste tiårene har hun markert seg som like aktiv i frivillighetsarbeid for Østre Aker og Tonsen menigheter som hun var i Høybråten BBK, blant annet som primus motor i organisering av menighetenes utflukter.

- Jeg har ikke sett så mye basket de siste årene, men prøver å være her når A-laget har viktige kamper og følger med hele tiden i Akers Avis, forteller Bjørset, mens BLNO-jentene gjør seg klare til trening i Furusethallen.

- Sidsel og jeg har hatt forskjellige meninger om en del ting, men hun er klubbens grunnlegger og har vært ekstremt viktig, understreker Martin Raz.

- Hun skapte interessen på skolen og sørget for rekrutteringen, og var også veldig viktig som miljøskaper. Jeg husker da vi spilte finale mot Asker i Bondihallen og hun arrangerte busstur for alle som ville være med for å støtte oss, sier treneren som ledet Høybråten til åtte av de 16 NM-gullene.


284 aktive medlemmer

Eva Male kom til Høybråten fra Lillestrøm før 1984/85-sesongen og var med på sju strake NM-titler. Nå er 54-åringen inne i sin tiende sesong i styret og den åttende som leder.

Høybråten var registrert med 284 aktive i medlemsoversikten for 2019, som Norges 11. største basketballklubb.

De blå og hvite forsvant ut av den øverste serien rundt årtusenskiftet, men gjorde comeback i 2014 i Kvinneligaen, som ble omdøpt til BLNO Kvinner før 2018/19-sesongen.

Martin Raz var tilbake som trener og hadde fått med seg Morten Fraas som assistent, men spesielt den første av duoens to sesonger ble tøff for det unge laget.

Bilal Rodgers har ledet Høybråten de fem siste sesongene, med seriesølv i 2017/18 som det foreløpige høydepunktet. Da hadde laget fått med landslagsforwarden Tina Evjen Nesse og like rutinerte Anneli Widén i tillegg til klubbens egne talenter med Sigrid Male Davidsen og Flaka Kelmendi i spissen.

Da Nesse forsvant ut ble det vanskeligere, og de to siste sesongene har skader og frafall ødelagt mye for Høybråten.

- All ære til coach Bilal som har klart å vedlikeholde interessen i laget. Da Morten og jeg ga oss, så det ikke bra ut. Men de har hatt uflaks med så mange nøkkelspillere skadet og borte de siste sesongene, understreker Martin Raz.


Samarbeid med naboklubber

Lyspunktet har vært samarbeidet med naboklubber, som har gitt flere unge talenter sjansen i årets sesong.

Høybråten har i flere år hatt Bøler som samarbeidspartner og blant annet spilt flere BLNO-hjemmekamper i Bøler flerbrukshall, men har også inngått kompaniskap med Oppsal og håper å få med Kolbotn.

- Dette er første sesongen uten den formelle avtalen med Bøler, men vi har stående avtale om samarbeid der det er behov, forteller Eva Male Davidsen.

- Oppsal og Bøler har gitt oss mange spillere, så mange at vi plutselig er i en situasjon der vi kan velge blant flere når vi skal ta ut lag til kampene. Så er Kolbotn-samarbeidet i gryinga. Vi har hatt samtaler og de har vært på våre treninger, og vi var i ferd med å signere en avtale da koronastoppen kom, forklarer styrelederen.


Klart flest gutter

Av de 284 aktive i Høybråten BBK i siste registrering i 2019 var det 80 jenter og følgelig klart flest guttespillere. Klubben har guttelag i de fleste årsklassene, men seniorlaget for menn er i 4. divisjon og per i dag ikke i nærheten av