Recent Posts

Archive

Tags

No tags yet.

HØYBRÅTEN 50 ÅR

TEKST: ARILD SANDVEN

FOTO: ERIK BERGLUND


Klubbens tre fremste profiler samlet i Furusethallen, der mange av norgesmesterskapene på 80- og 90-tallet ble vunnet. Fra venstre lagkaptein og playmaker Lisbeth Jansen, klubbens stifter Sidsel Bjørset og trener Martin Raz.




Høybråten Basketballklubb er blitt 50 år! Lille julaften i 1970, på sin egen 38-årsdag, fikk Sidsel Bjørset brev om at medlemskapet i Norges Basketballforbund var innvilget. At flere av elevene hun rekrutterte på Høybråten skole skulle bli sentrale i norsk baskethistorie, kunne ingen ane.

Ville Høybråten BBK eksistert i dag uten Sidsel Bjørsets initiativ på slutten av 60-tallet? Det tviler de fleste involverte på.

- Hadde jeg ikke gått på Høybråten skole, ville jeg nok spilt fotball eller noe sånt, sier Vibeke Thorsteinsen (57), som var med på å vinne 12 av klubbens 16 NM-titler.

- Sidsel var pådriveren og fikk fram mange jenter, supplerer Lisbeth Jansen (56), den eneste som var med på samtlige av de 16 triumfene.


Med 15 norgesmesterskap på rad i årene 1981-95 sikret Høybråten seg plass i Guinness’ rekordbok, før Lisbeth, Vibeke og flere av de «gamle» kom sammen igjen og tok et 16. gull i 1998, tre år senere. Nærmest som en ren bonus.

Jo, kanskje ville andre ha startet en basketballklubb i Høybråten-området etter noen år, det var en ny idrett på vei opp og Ammerud var også i gang. Men at de skulle fått tilsvarende suksess, er vanskelig å tenke seg. Komponentene som førte til Høybråtens vekst og gullrushet på 80- og 90-tallet var helt spesielle:

Den basket-frelste læreren Sidsel Bjørset som huket tak i alle elever hun klarte til den nye idretten. Spillerne som begynte i fjerde klasse på Høybråten skole og som viste så stor iver og så stort talent. Og Martin Raz, som ved en tilfeldighet havnet som trener i klubben og la grunnlaget for toppsatsingen.


- Lett å få med seg ungene

Bjørset hadde fått sansen for basketball mens hun gikk på Oslo Lærerhøgskole og Statens Gymnastikkskole – i dag Oslomet og Norges Idrettshøgskole.

- For meg var det en veldig fin idrett, der man ikke skulle være så nær noen og ikke skulle rive og slite som i håndballen, forteller 88-åringen.

- Jeg var lærer på Høybråten skole og syntes det var lett å få med seg ungene. Alle foreldrene ble så ivrige også, de nærmest sloss om å få være trenere og lagledere. Jeg begynte med fjerdeklassinger og drev på et par år med trening før jeg satte i gang med å stifte Høybråten skoles basketballklubb.

- Men det var helt tilfeldig og veldig komisk at klubben ble stiftet akkurat på bursdagen min. Jeg sendte søknaden til Basketballforbundet en uke før, og så fikk jeg brev om at den var innvilget, 23. desember 1970, sier hun og ler.



Ble tipset om Høybråten

Det påfølgende året dukket tsjekkiske Martin Raz opp i den nystartede klubben. Han kom til Norge fra Praha i 1969, året etter at Sovjetunionen og Warszawapakt-landene hadde invadert Tsjekkoslovakia.

I Oslo ble han kjent med landsmannen og OSI-spilleren Vaclav Pletanek (senere journalist i Dagbladet), som satte ham på sporet av Høybråten.

- Jeg hadde spilt basket i Tsjekkoslovakia siden ungdomsskolen, men talentet mitt var ikke helt der. Men jeg sa til Vaclav at jeg egentlig kunne tenke meg å trene noen, og så var det en av gutta på laget hans som dømte kamper for Sidsel Bjørset. Sidsel hadde lag med syvendeklassinger som spilte nordisk og en nystartet klubb på jakt etter trenere. Så jeg tok kontakt med henne og havnet på Høybråten skole i den gamle gymsalen en gang i 1971 med et jentelag, forteller Raz.


Det er samme sesong som klubben ble stiftet, og i det første laget han trente, traff han også Turid Nes. De ble etter hvert et par, giftet seg i 1979 – og den kvikke guarden Turid Raz var med i Høybråtens to første og fjerde vinnerlag.

- Jeg er fortsatt gift med min unge spiller som jeg traff på Høybråten skole. Basketen har gitt meg kone og nesten alle mine venner, massevis av glede og frustrasjoner som det er å være i idrett, noen ganger fly forbanna og andre ganger overlykkelig. Jeg har reist mye, sett mye, hatt kontakt med mange trenere utenlands og truffet en masse hyggelige folk, understreker Martin Raz.


Opprykk, bronse, sølv – og gull!

Med en base av spillerne fra Høybråten skole og kullene Sidsel Bjørset startet, vant Raz og Høybråten-jentene 2. divisjon i 1974/75 og tok steget opp i Hovedserien.

De kunne juble for sin første medalje med bronse i 76/77-sesongen. Og etter at gamle Bærum BBKs kvinner hadde vunnet de 9 første norgesmesterskapene, ble de stoppet av Høybråten i semifinalen i 1978. Dermed var det duket for nye gullvinnere, men det unge Høybråten-laget kom til kort mot Sandvikas rutinerte spillere og ble slått 102-65 og 53-47 i de to finalene.

Så havnet Høybråten utenfor de to neste finalene, men Martin Raz var ambisiøs og ville nå høyere med jentene sine. Han visste at de yngre spillerne i Sidsel Bjørsets tropper kunne hjelpe mye.

- Da sa jeg «dette gidder ikke jeg. Hvis vi ikke kan få med de beste, får dere skaffe en annen trener». Men Sidsel ga meg fornyet tillit og vi fikk opp en masse unge spillere, forteller 71-åringen.

Helt avgjørende ble en ny kvartett som hadde startet på Høybråten – fra tre forskjellige årstrinn:

Vibeke Thorsteinsen og Birgit Larsplass fra ’63-årgangen, Lisbeth Jansen fra ’64 og Hilde Pettersen fra ‘65.

Alle de nye ungjentene var sentrale da Høybråten sikret det første gullet med finaleseire over Sandvika, som hadde vunnet de tre foregående mesterskapene. Det ble 61-46 på bortebane og 70-52 i returen på Apalløkka. Høybråten hadde laveste gjennomsnittsalder av alle lagene i serien og 15-årige Hilde Pettersen ble kåret til finalenes MVP.

Det var også siste gang Apalløkkahallen var lagets hjemmebane. Året etter hadde Høybråten fått sin egen arena og kunne juble for finaletriumf nummer to for fullsatte tribuner i Furusethallen, der det var leid inn ekstratribuner for å få plass til alle.


Vaktmesteren heiste opp kurvene!

Noen år tidligere, på slutten av 70-tallet, spilte Høybråten-jentene en spennende hjemmekamp mot Eikeli i Haugenstuahallen en hverdagskveld. Så jevn at den endte uavgjort og gikk til ekstraomgang.

Men da lagene gjorde seg klare til de fem overtidsminuttene, begynte vaktmesteren å heise opp kurvene! Klokka nærmet seg 21.00, hallen var leid til 21.00 og vaktmesteren beordret publikum og spillere ut. Vakten hans var over, og han aktet ikke å være der ett minutt lenger.


Først etter flere minutters forhandlinger lyktes det klubbene å overtale vaktmesteren til å heise kurvene ned igjen så ekstraomgangen kunne begynne – og forsikre ham om at han ville få en time overtid.


Mye trening – og tøff matching

Suksessen og satsingen gjorde Høybråten til et attraktivt lag, og flere forsterkninger kom fra andre klubber. Blant dem var Kari Johnsrud (Jørgensen) fra Ammerud, Eva Male fra Lillestrøm, Nina Andersen og Lisa Scheibert fra Oppsal.

Men hvorfor ble Høybråten så gode at de kunne dominere norsk kvinnebasket gjennom 80- og 90-tallet?

- Vi begynte å trene, så enkelt var det, mener Martin Raz.

- Hvis du er heldig, kan du klare å samle årganger som er både talentfulle og ivrige. Vi økte treningsmengdene, reiste masse utenlands, deltok i E-cupen etter hvert. Vi la planer for neste sesong allerede i januar-februar og spilte 15-20 treningskamper før serien startet, de fleste mot utenlandske lag.

Den første av utenlandsturene var til Vest-Berlin i 1974 da laget fortsatt spilte i 2.- divisjon.

Høybråten-jentene matchet seg i Sverige, Polen, Italia, Frankrike og gamle Tsjekkoslovakia.

- Noe av det mest givende var å reise over svenskegrensen til Arvika, der de i fire-fem år på rad hadde landslagsturnering i romjula med flere av de beste kvinnelandslagene i verden. Blant andre Kina og Jugoslavia var med der. Vi hadde treningsleir med treninger på dagtid og så alle kampene i turneringen på kveldstid. Jentene fikk impulser og inspirasjon. «Klarer hun det, hvorfor ikke jeg? Hva må vi gjøre, hvilke øvelser skal vi finne på?» tenkte og sa de. Det var spillere med lidenskap for basket, fastslår tsjekkeren, som ledet Høybråten til klubbens seks første NM-gull.



Nye trenere, nye NM-gull

Han trakk seg ut i 1986 etter uenighet om veien videre.

Martin Raz ville satse mer, styrke stallen med spillere utenfra og spille i Europa. Men importspilleren kom ikke før i 1988/89-sesongen med amerikanske Karyn Marshall (1,93) som var en ruvende skikkelse i norsk basket i tre sesonger og sentral bak tre nye gull.

Høybråten fortsatte å hente inn norgesmesterskap selv om treneren fra de første årene forsvant. David Oliver overtok for Martin Raz i 1986/87, før Roy Porter og Bjørn Jørgensen ledet jentene i fire sesonger til og med 1990/91.

Joe Allen var Høybråten-coach i 1991/92, mens klubben satset på Lisbeth Jansen og Vibeke Thorsteinsen som spillende trenere i 1992/93 og vant gull igjen. Etter to hårfine finaleseire over naboen og rivalen Ammerud: 59-58 og 64-60.


Så kom Martin Raz tilbake igjen til de to siste mesterskapene i rekordrekken, i 1994 og ’95.

Men eventyret gikk mot slutten. Mange spillere trappet ned eller la opp, og grunnlaget for å videreføre satsingen på toppnivå var ikke der lenger.

Asker overtok med finaleseire over Ullern og Ammerud de to påfølgende sesongene, før flere av Høybråtens gullvinnere bestemte seg for et lite comeback. Det endte de med 3-1 i best-av-5-finaleserien mot Asker i 1998, med Sergio Hoffmann som coach.


EM-kvalifisering mot toppnasjoner

Høsten 1986 var Furusethallen arena for EM-kvalifisering, der Høybråten BBK med Bjørn Jansen i spissen var tekniske arrangører og sto for alt det praktiske.

Norge hadde fire Høybråten-spillere på laget – Lisbeth Jansen, Eva Male, Kari Jørgensen og Nina Andersen – men var sjanseløse mot toppnasjonene Italia (51-101) og Polen (47-118) og deres overlegne fysikk.

Men de norske jentene utklasset Skottland 82-41 i siste kamp, mens Italia med sin 1,97 m lange stjerne Catarina Pollini vant «finalen» 80-62 over Polen og senere ble nummer 5 i selve europamesterskapet.


- Følger med hele tiden

Sidsel Bjørset var lærer på Høybråten skole i 40 år, og ledet basketballklubben i 18 år, fram til 1988. Hun ble tildelt NBBFs Hederstegn i 2011.

- Eva Male (dagens styreleder) sier hun syns det er så gøy, men at hun blir sliten, for man blir jo det som leder. Det er trenerkurs og dommerkurs og alle slags kurs hele tida. Vi var på fjellet med laget hvert år, og selvfølgelig alltid i Hansa Cup i Bergen på vårparten. Det var ikke så mye jeg så av Bergen, mest gymsaler. Men vi måtte være på mest mulig, fastslår 88-åringen.

De siste tiårene har hun markert seg som like aktiv i frivillighetsarbeid for Østre Aker og Tonsen menigheter som hun var i Høybråten BBK, blant annet som primus motor i organisering av menighetenes utflukter.

- Jeg har ikke sett så mye basket de siste årene, men prøver å være her når A-laget har viktige kamper og følger med hele tiden i Akers Avis, forteller Bjørset, mens BLNO-jentene gjør seg klare til trening i Furusethallen.

- Sidsel og jeg har hatt forskjellige meninger om en del ting, men hun er klubbens grunnlegger og har vært ekstremt viktig, understreker Martin Raz.

- Hun skapte interessen på skolen og sørget for rekrutteringen, og var også veldig viktig som miljøskaper. Jeg husker da vi spilte finale mot Asker i Bondihallen og hun arrangerte busstur for alle som ville være med for å støtte oss, sier treneren som ledet Høybråten til åtte av de 16 NM-gullene.


284 aktive medlemmer

Eva Male kom til Høybråten fra Lillestrøm før 1984/85-sesongen og var med på sju strake NM-titler. Nå er 54-åringen inne i sin tiende sesong i styret og den åttende som leder.

Høybråten var registrert med 284 aktive i medlemsoversikten for 2019, som Norges 11. største basketballklubb.

De blå og hvite forsvant ut av den øverste serien rundt årtusenskiftet, men gjorde comeback i 2014 i Kvinneligaen, som ble omdøpt til BLNO Kvinner før 2018/19-sesongen.

Martin Raz var tilbake som trener og hadde fått med seg Morten Fraas som assistent, men spesielt den første av duoens to sesonger ble tøff for det unge laget.

Bilal Rodgers har ledet Høybråten de fem siste sesongene, med seriesølv i 2017/18 som det foreløpige høydepunktet. Da hadde laget fått med landslagsforwarden Tina Evjen Nesse og like rutinerte Anneli Widén i tillegg til klubbens egne talenter med Sigrid Male Davidsen og Flaka Kelmendi i spissen.

Da Nesse forsvant ut ble det vanskeligere, og de to siste sesongene har skader og frafall ødelagt mye for Høybråten.

- All ære til coach Bilal som har klart å vedlikeholde interessen i laget. Da Morten og jeg ga oss, så det ikke bra ut. Men de har hatt uflaks med så mange nøkkelspillere skadet og borte de siste sesongene, understreker Martin Raz.


Samarbeid med naboklubber

Lyspunktet har vært samarbeidet med naboklubber, som har gitt flere unge talenter sjansen i årets sesong.

Høybråten har i flere år hatt Bøler som samarbeidspartner og blant annet spilt flere BLNO-hjemmekamper i Bøler flerbrukshall, men har også inngått kompaniskap med Oppsal og håper å få med Kolbotn.

- Dette er første sesongen uten den formelle avtalen med Bøler, men vi har stående avtale om samarbeid der det er behov, forteller Eva Male Davidsen.

- Oppsal og Bøler har gitt oss mange spillere, så mange at vi plutselig er i en situasjon der vi kan velge blant flere når vi skal ta ut lag til kampene. Så er Kolbotn-samarbeidet i gryinga. Vi har hatt samtaler og de har vært på våre treninger, og vi var i ferd med å signere en avtale da koronastoppen kom, forklarer styrelederen.


Klart flest gutter

Av de 284 aktive i Høybråten BBK i siste registrering i 2019 var det 80 jenter og følgelig klart flest guttespillere. Klubben har guttelag i de fleste årsklassene, men seniorlaget for menn er i 4. divisjon og per i dag ikke i nærheten av å planlegge BLNO-spill.

- Historisk var det ikke noen forskjell på hvordan man ønsket å satse, men jentene etablerte seg og gutta klarte det ikke helt. Samtidig har vi «storebror» Ammerud ved siden av oss og trøbbel med å holde på gode spillere, forklarer Eva Male Davidsen.


Høybråtens herrelag gikk opp og ned mellom de to øverste divisjonene på 80-tallet og tidlig 90-tall.

- Vi har hatt mange gode enkeltspillere og fått fram noen gode lag til G16 og G18, men klarte ikke å etablere oss – og så forsvinner spillerne. Vi har ikke noe BLNO-planer for herrelag nå, men ønsker å utvikle noe der, sier styrelederen, som ser flere utfordringer.


- Sosialøkonomiske forskjeller

Furusethallen er hjemmearena og et samlingssted, men ikke i klubbens opprinnelige nedslagsområde.

Etter bydelsreformen havnet Furuset i Alna bydel og Høybråten i Stovner bydel.

- Boområder med store sosialøkonomiske forskjeller, understreker Eva Male Davidsen.

- På den ene siden foreldre og familier som har minst like store krav til organisasjon som i lag på vestsiden av Oslo, på den andre siden foreldre vi aldri ser noe til. Vi er ikke sikre på om vi klarer å treffe alle disse ungdommene, men samtidig er det en kjempespennende utfordring som jeg syns vi stadig jobber bedre med.

- Vi har hatt perioder i klubben med «adskilte lag», rene «Høybråten-lag» og «Furuset-lag» hver for seg. Men vi er opptatt av og bevisste på faren med et skille, og har det ikke sånn i klubben nå. Men det er fortsatt mye å gå på. Klarer vi å knekke koden med å få med oss flere foresatte, vil vi i enda større grad utfordre kulturforskjeller. Da vil vi virkelig lykkes, sier hun.

- Det er utrolig givende å se hvordan klubben klarer å inkludere bredt. Man ivaretar og legger til rette, blant annet gjennom inkluderingsprosjekter støttet av Oslo Idrettskrets.

- Høybråten har i alle år vært driftet av ivrige og dyktige frivillige. Sånn er det nå også, men vi er for få, og de frivillige sitter med for mange oppgaver. En person er fort styremedlem, komitémedlem, trener og lagkontakt samtidig. Det tærer på ressursene, og det er en kjensgjerning at vi ikke klarer å drive klubben på ren frivillighet alene. Ansatte trenere som Emmanuel Davis og Bilal Rodgers har vært viktige for utviklingen de siste årene, fastslår Davidsen.

Hun ser for seg et samarbeid med Ammerud på guttesiden, for eksempel med Høybråten-spillere som har parallell spilletillatelse opp til Ammeruds BLNO-lag.

- Da kan vi både styre overganger og gi gutta noe å strekke seg mot, samtidig som de føler lojalitet og tilhørighet til moderklubben. Som det er nå, blir mange bare borte.


Styrer økonomien

Vibeke Thorsteinsen var med på å vinne 12 NM-titler: De seks første, før hun studerte i Bergen i fire år og spilte for Gimle, og så de fem siste på rad og bonus-gullet i 1998.

Den tidligere landslagsguarden har vært økonomiansvarlig i klubben det siste tiåret og er nå også med i styret.

- Tiden i Høybråten har prega hele livet mitt, med masse venner. Jeg følger fortsatt med på basket hele tida, snakker med Eva (Male Davidsen) i hvert fall én gang i uka og leser alt om basket på nettet, forteller 57-åringen, som bor på Oppaker i Nes kommune.

Thorsteinsen er klar på at treningsmengdene hadde mye å si for Høybråtens suksess fra tidlig 80-tall.

- Vi trente veldig mye og veldig spesifikt, jeg tror klart mest av alle lagene. På det «verste» trente jeg mellom 10 og 15 timer i uka, sier hun.

Økonomien i klubben går bra, men koronapausen for alle breddelagene vil ha innvirkning på medlemsmassen i 2020 og 2021, ikke bare i Høybråten.

- Vi klarer oss fint, men vil nok miste noen medlemmer i år. Vi var 284 i 2019, men er kanskje nede i 230 nå, tror Vibeke Thorsteinsen.

Hun har også et ønske hun deler med mange av dagens BLNO-spillere:

- Nytt dekke i Furusethallen hadde vært veldig fint. Gulvet vi har nå, har ødelagt mange knær, rygger og hofter i mange år. Jeg sliter med det jeg også, både hofta og knærne.


Hele familien i klubben

For Lisbeth Jansen er det blitt et langt liv i Høybråten Basketballklubb.

- Jeg drev med turn og friidrett før jeg begynte med basket i 4. klasse på Høybråten skole, forteller spilleren som var kaptein, pointguard og drivkraft i laget – og den eneste som fikk med seg samtlige av de 16 mesterskapene.

Pappa Bjørn var oppmann for A-laget i mange år og mamma Jofrid den ubestridte lederen av Høybråtens heiagjeng. Lisbeths to yngre søsken var også i klubben: Øyvind en ledende spiller på herrelaget som var flere sesonger i Hovedserien, og lillesøster Lena etter hvert en nøkkelspiller i Høybråten-laget.

Lisbeth og Lena står også med henholdsvis 38 og 24 A-landskamper for Norge.

Forbløffende nok er Lisbeth Jansen fortsatt å se i Høybråten-drakt, denne sesongen også på BLNO-laget, som 56-åring!

Dermed var hun med på å skrive enda et kapittel i den norske baskethistorien, da Høybråten møtte Bærum i Nadderudhallen i oktober: Mamma Lisbeth på lag med de tre døtrene, Astrid (nå 25) og tvillingene Ingrid og Jofrid (16).

Lisbeth har spilt på 1.- divisjonslaget i alle år etter at hun ga seg på toppnivå, og har vært trener i alle år. Nå i EasyBasket, for elever fra 1. til 6. klasse.

Hun ser lyst på Høybråtens fremtid.

- Den største utfordringen er å få tak i spillere, men det er lysning nå, absolutt.


- Datt tilfeldig innom

Male Davidsen har også hatt hele familien i Høybråten Basket.

Eva var en sterk forward på sju gull-lag og står med 16 landskamper, Stein Tore spilte på A-laget gjennom hele 80-tallet og begge barna markerte seg tidlig på yngre lag i Høybråten.

2,01 m lange Henrik (nå 27) var på U18-landslaget i nordisk og prøvde seg også en sesong for Kongsberg Miners (den gang i 1. divisjon) før han satset alt på collegespill i USA.

- Han spilte sine fire år på college, men havna til slutt i New York og har fått seg jobb og kjæreste der. Det ser ut til at han skal bli, mener pappa Stein Tore.

Sigrid Male Davidsen har vært Høybråtens kaptein, toppscorer og beste rebounder i alle sesonger siden laget kom inn i ligaen i 2014, men har fått de to siste ødelagt av skader. 25-åringen har også en viktig plass i styret, blant annet med ansvar for intern kommunikasjon og SoMe.

Stein Tore Davidsen er i likhet med kona Eva særdeles aktiv i klubben.

- Jeg er i driftskomiteen i hallen, akkurat nå smittevernansvarlig i klubben og trener G13, J13 og G17, opplyser 61-åringen, som også har lang fartstid i Høybråten.

- Men det var helt tilfeldig at jeg datt innom her. Jeg drev med friidrett og langrenn i ungdommen, men satt vakt i Haugenstuahallen for Stovnerkameratene IL mens Høybråten Basket hadde trening i hallen. Da kom noen og sa til meg: «Du med den høyden, du må spille basket!». Men jeg begynte altfor seint, det skjønte jeg etter hvert, sier den 1,98 m høye eks-forwarden.


50-årsfeiring på overtid

Feiringen og markeringene av Høybråtens 50-årsjubileum var planlagt i fjor, men kokte bort i korona-kålen.

– Vi startet planleggingen på senhøsten 2019 og nedsatte komiteer, men før vi egentlig kom i gang med arbeidet, kom 12. mars og nedstengningen, forklarer Eva Male Davidsen.

- Tiden gikk litt fra oss, styremøter ble utsatt og plutselig hadde vi knapt nok truffet hverandre. Vi hadde planlagt sammenkomster for ungdommen og en stor bankett for tidligere medlemmer, men alt ble satt på vent på grunn av pandemien. Kanskje må vi vente til nærmere jul for å få gjennomført alt nå, men vi håper og tror vi skal klare det i 2021, presiserer hun.

En digital jubileumsfest er jo heller ikke noe å trakte etter. Dessuten er Høybråten stiftet bare noen dager før året ble 1971, så det er fortsatt lenge til klubben er 51 år!

- Styret i Høybråten Basketballklubb gratulerer både tidligere og nåværende medlemmer med 50-årsdagen. Vi har en lang historie bak oss og en spennende vei foran oss. I 2021 skal vi markere både det nye og det gamle, fastslår styreleder Davidsen.


HØYBRÅTENS GULL-FINALER

1981 Sandvika – Høybråten 46-61, Høybråten – Sandvika 70-52

1982 Eikeli – Høybråten 55-47, Høybråten – Eikeli 69-49, Høybråten – Eikeli 67-50

1983 Eikeli – Høybråten 69-79, Høybråten – Eikeli 58-50

1984 Høybråten – Eikeli 75-62, Eikeli – Høybråten 61-62

1985 Høybråten – Sandvika 67-78, Sandvika – Høybråten 66-92, Høybråten – Sandvika 69-61

1986 Høybråten – Tromsø 67-74, Tromsø – Høybråten 61-85, Tromsø – Høybråten 95-102

1987 Tromsø – Høybråten 62-78, Høybråten – Tromsø 91-82

1988 Høybråten – Sandvika 73-54, Sandvika – Høybråten 71-87

1989 Høybråten – Ammerud 69-58, Ammerud – Høybråten 57-71

1990 Ammerud – Høybråten 73-80, Høybråten – Ammerud 77-64

1991 Høybråten – Ammerud 95-65, Ammerud – Høybråten 61-81

1992 Høybråten – Bærums Verk 69-49, Bærums Verk – Høybråten 65-79

1993 Høybråten – Ammerud 59-58, Ammerud – Høybråten 60-64

1994 Høybråten – Bærum 68-49, Bærum – Høybråten 38-76

1995 Høybråten – Ullern 50-57, Ullern – Høybråten 50-65, Høybråten – Ullern 64-53, Ullern – Høybråten 42-55*

1998 Høybråten – Asker 67-68, Asker – Høybråten 69-84, Høybråten – Asker 62-59, Asker – Høybråten 59-70*

*Best-av-5-finaleserie.


Address

Høybråten basketballklubb
Postboks 60
1005 OSLO

Contact

+4747290193

Follow

©2017 by Høybråten Basketballklubb. Proudly created with Wix.com